Fortapt og funnet: Jeg mistet identiteten min og visste ikke lenger hvem jeg var

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Har du noen gang følt deg helt fortapt? At du ikke vet hvem du er og hvem du har blitt? Når en tilfeldig person spør deg: «hvem er du?» At det fikk deg til å bryte ut i tårer fordi du ikke hadde svaret.

Når du har levd hele livet ditt i et lukket samfunn, der du ble isolert fra folk rundt deg, fra naboer, venner og klassekamerater. Det former deg. Det gir deg en identitet og en følelse av hvem du er og hvor du hører til. Du følger reglene og lever etter dem. Det er livet ditt, sannheten og din vei. Men så plutselig en dag, når du finner ut av at du har levd i en løgn og du ikke kan leve med det lenger. At fundamentet av livet ditt går i stykker og du mister identiteten din.

Alle disse følelsene går gjennom sinnet og kroppen. Panikk, angst og et ønske om at jeg kunne snu klokken tilbake til det punktet der jeg bare levde livet mitt i uvitenhet og uten å være klar over alle løgnene vi ble fortalt. Fordi jeg visste, fra det øyeblikket jeg fortalte vennene mine og familien min at jeg ikke tror på det lenger; at hele livet mitt kom til å endre seg. Nyheten ville spre seg i kulten og jeg ville miste alt. Og så var det også frykten for min egen familie. Mine barn, men det meste for min ektemann. Hvordan ville alle reagere?

Jeg kunne lett ha stikket hodet mitt ned i sanden og late som om ingenting hadde skjedd.

Folk forteller meg at jeg er sterk og at jeg har mot. Men i det øyeblikket var det bare et eneste mareritt. Jeg kunne lett ha stikket hodet mitt ned i sanden og late som om ingenting hadde skjedd. Men jeg har alltid vært en person som bare ønsket å vite sannheten og ønsket å leve etter den sannheten. En gang i tiden, trodde jeg virkelig på det vi kalte “Budskapet”. Trodde på det med hele mitt hjerte og levde etter det hele livet mitt. Men for meg var det ikke en mulighet til å leve i en løgn. Jeg måtte komme meg ut derfra. Jeg måtte få familien min ut. Og selv om min ektemann ikke ville høre på meg i starten så hadde jeg tro på at også han ville se galskapen og løgner vi hadde levd etter.

Vi kom ut som en familie og fant fred og lykke sammen.

Heldigvis endte det bra for meg. Vi kom ut som en familie og fant fred og lykke sammen. Litt etter litt fant jeg meg selv. Jeg ble forandret fra denne ulykkelige og deprimerte personen til en lykkelig person med glans i øynene. Før, mens jeg var i budskapten og så inn i speilet, fortalte jeg meg selv om og om igjen at jeg hatet meg selv, likte ikke det jeg så og etter en stund ville jeg ikke se i speilet lenger. Nå, når jeg ser i speilet, ser jeg ei lykkelig kvinne. Jeg kan fortsatt spørre meg selv hvem hun er men i det minste elsker jeg det jeg ser. Det er gøy å utforske hva livet handler om og å gjøre mange ting jeg ikke fikk lov til å gjøre før. Jeg nyter å leve livet mitt.

Det er ikke mange som forstår virkelig hvilken innvirkning en religion har på ens liv. Det former deg som om du former en klump leire. Selv om det har vært nesten 6 år siden vi forlot kulten, har vi fortsatt utfordringer hver eneste dag. Utfordringer “normale” mennesker ikke forstår. Jeg er ikke sikker på at jeg noen gang vil føle meg “normal”. Men en ting er jeg sikker på: Jeg er fri.

Jeg håper, ved å skrive min del av denne bloggen, at jeg kan få litt bevissthet om utfordringer jeg og andre i samme situasjon har.

 

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Published by

Sharon

Født: mars 1980 in en liten by i Nederland Bosatt i Norge. Vokste opp i en streng og religiøs kult. Forlot den i 2013 I mine blogginnlegg vil jeg dele hvordan det var å ha vokst opp i et streng og lukket samfunn. Hvilke påvirkning religion hadde i livet mitt og hvordan livet mitt er nå.

3
Leave a Reply

avatar
3 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
0 Comment authors
Hvorfor blogger jeg? -Åndelig overgrep: Noen overgrep er ikke fysisk -Jeg mistet musikken min, hvor skal jeg begynne? - Recent comment authors
  Subscribe  
newest oldest most voted
Notify of
trackback

[…] En av de vanskeligste tingene etter å ha forlatt kulten var følelsen av at jeg mistet musikken min. Jeg mistet plattformen min for å synge og framføre, og jeg visste ikke hva jeg skulle spille lenger. Jeg kjente ingen andre sanger enn de vi sang i kirken. Hver gang jeg satte meg ned og ville spille på piano, fant jeg meg selv å spille kirkemusikk, og det brakte opp alle disse følelsene i meg som jeg ikke ville føle. Jeg mistet identiteten min og meg selv (les mer om det her). […]

trackback

[…] du blir kontrollert av en person gjør det at du mister deg selv (les her i posten min ”fortapt og funnet”, hvordan fant jeg meg selv etter at jeg forlot kulten). Hvis du ikke gjør noe imot det, vil […]

trackback

[…] kan lese mer om hvordan jeg mistet og fant meg selv i det første blogginnlegget jeg skrev: «Fortapt og funnet”. Det var ødeleggende, skummelt og veldig […]