Ingen lyn eller torden

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Å si ordene “Jeg blir eldre” skremmer meg noen ganger. Det er så mange ting jeg alltid har ønsket å gjøre og ikke fikk lov til, og nå føler jeg at en stor del av livet mitt har blitt bortkastet, og det er så mye å ta igjen. Men når jeg ser meg i speilet og ser mer og mer grått hår som vises på hodet mitt, kan jeg ikke nekte det lenger: Jeg blir eldre. Men er det ikke fint når vi kan farge håret vårt og gi oss selv illusjonen at vi kan stoppe tiden litt? Og forandring er fint. Det har også vært lang tid siden jeg har klippet håret. Så i helgen bestemte jeg meg for at det var på tide å endre det litt.

Å få en hårklipp og farge håret mitt kan høres ut som det mest vanligste ting å gjøre, men i “Budskapet” var det ikke tillatt å klippe håret eller farge det. Noen ville kanskje farge håret sitt, men det var alltid et tegn du var frafallen, og dine medtroende ville peke på deg og hviske om det at du fortsatt hadde lengsler fra verden inni deg. Fra prekestolen vil du høre om og om igjen at klipping av håret ditt er et av de store tegnene at Satan fortsatt har sin innflytelse over deg. De lærer til og med at Bibelen sier at ektemannen din kan skille seg fra deg når du klipper håret ditt.
De priser Maria Magdalena for å tørke Jesus sine føtter med håret. Pastoren ville gjøre narr av kvinner med kort hår og sa at de måtte stå opp ned på hodet for å kunne gjøre det. Med hår som bare vokser ca 0,5 cm i måneden og ikke blir lengre enn på skuldrene mine, (selv om jeg aldri klippet det) det gjorde meg veldig stresset. Det var enda en grunn til å hate meg selv og føle meg verdiløs. Etter hver preken pastoren holdt om kvinners hår, ville jeg gråte. Det var så urettferdig at vennene mine hadde sitt fint lange hår. Noen av dem hadde det på knærne og noen enda lengre. Jeg dro til doktoren et par ganger for å spørre hvorfor det ikke vokste så mye. Og når frisører og leger ville fortelle meg at jeg burde klippe det så det skulle bli sunnere, ble det blåst bort som en konspirasjons teori for å få oss til å klippe håret.

Jeg husker, da jeg var 8 år, at moren min ville klippe håret mitt og jeg skrek som om hun drepte meg. På en måte applauderte de meg for å være så religiøs som et barn, selv om håret mitt var helt umulig å håndtere. Alt av hårstrikker og hårklemmer ville bare skli rett ut igjen. Naboene ville kommentere håret mitt og barna gjorde narr av det, men jeg var mer redd for hårklippen og dommen som ville følge etter, enn for mobbingen.

Å bryte ut av kulten betydde ikke at jeg var automatisk fri av alle begrensninger, lover og regler. Noe frykt satt sine røtter så dypt inne i meg at jeg lurte på om jeg noen gang ville bli helt fri. Var ikke sikker på at jeg noen gang ville få mot nok til å klippe håret mitt eller gjøre andre ting jeg aldri fikk lov til å gjøre. Så etter noen uker, da jeg var klar til å gå å legge meg, fikk jeg denne impulsen. Jeg så i speilet. Jeg grep sakset, vred håret mitt rundt i en hestehale og satte den mellom bladene. Jeg var så nervøs. Hendene mine skalv. Jeg spurte meg selv “skal jeg virkelig gjøre dette”. Jeg lukket øynene mine, pustet dypt og gjorde det bare. Jeg tror at jeg til og med skrek litt på grunn av nervene. Jeg stod et minutt slik. Med lukkede øyne. Saks i den ene hånden .. håret i den andre .. hodet mitt trukket mellom skuldrene. Jeg er ikke sikker på hva jeg ventet på. Kanskje å bli slått av lynnet eller forventet i det minste noe som en konsekvens av å klippe håret mitt. Jeg åpnet ett øye om gangen og så i speilet. Så begynte jeg å le. Hvor dum kan man være, å føle seg så nervøs bare for en hårklipp. Jeg kunne ikke slutte å le. Jeg var bare så glad. Det var som en stor byrde, som hadde presset tungt på skuldrene mine for så lenge var løftet bort. Jeg følte meg så lett, så fri. Det var et stort skritt til min frihet.

Mens jeg satt i frisørstolen og lot en annen klippe håret mitt, det ga meg fortsatt frysninger. Men denne gangen de gode. Fordi jeg er fri. Jeg kan gjøre det jeg vil uten å bli fordømt. Jeg så i speilet, med øyne fylt av spenning og glede. Er bare så fornøyd med resultatet.

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Published by

Sharon

Født: mars 1980 in en liten by i Nederland Bosatt i Norge. Vokste opp i en streng og religiøs kult. Forlot den i 2013 I mine blogginnlegg vil jeg dele hvordan det var å ha vokst opp i et streng og lukket samfunn. Hvilke påvirkning religion hadde i livet mitt og hvordan livet mitt er nå.

4
Leave a Reply

avatar
4 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
0 Comment authors
Lykken er... -Hvorfor blogger jeg? -Åndelig overgrep: Noe' overgrep er ikke fysisk -Religionsfrihet og dens dilemma - Recent comment authors
  Subscribe  
newest oldest most voted
Notify of
trackback

[…] er et godt verktøy for å kontrollere deg og mine foreldrene brukte det daglig. Du kan lese her hvor redd jeg var for å klippe håret mitt. Hvis du ikke oppførte deg, elsker Gud deg ikke, og du […]

trackback

[…] deg. (Du kan lese mer om hvordan frykt ble brukt som et verktøy her i min melding «Ingen lyn eller torden«). De vil fortelle deg at du ikke vet noe, og de vet alt. De vil få deg til å føle liten […]

trackback

[…] å bruke det. Fikk ikke klippet håret mitt (les om min første hårklipp i bloggposten min «Ingen lyn eller torden«). Måtte gå i lange skjørt eller kjoler og klær 2 størrelser for store fordi jeg ikke […]

trackback

[…] gir det meg fremdeles denne overveldende følelsen av lykke. Du kan lese i mitt blogginnlegg «Ingen lyn eller torden» om min første hårklipp og hvor redd jeg var for å klippe håret […]