Åndelig overgrep: De følgte med på når jeg hadde mensen

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Hvis du ikke vet hva Åndelig misbruk er, kan du lære om det i mitt første blogginnlegg om dette emnet: Åndelig overgrep: noe misbruk er ikke fysisk. I min siste blogginnlegg Åndelig overgrep: Vårt første sammenstøt jeg fortalte om vårt første møte med vår siste pastor og hans eldste. For meg var det første og siste møtet jeg ble kalt inn for. Johan fortalte meg at jeg elsker å provosere folk. Selv om jeg elsker en sunn diskusjon, tror jeg ikke det var å provosere dem som jeg avreagerte på disse to mennene. De satte meg i et hjørne. De ga meg følelsen av at jeg gjorde noe galt. De ønsket å sette meg på plass og jeg tok ut mine klør for å forsvare meg selv. Jeg er bare ikke denne ydmyke, stille personen de ønsket at jeg skulle være i ”Budskapet” Jeg blir alltid dømt og anklaget bare på grunn av hvem jeg er. Etter at alle konfrontasjonene jeg måtte tåle for å gjøre meg til en annen person, blir jeg fort opprørt og intens når jeg føler meg angrepet. Det gjør jeg fortsatt.

På min tid i ”Budskapet” er det ikke mange søndager jeg gikk ikke i kirke. Hvis du ikke hadde en veldig god unnskyldning, hvorfor en ikke kunne gå, ville de se på det som skulking. Selv når du hadde influensa eller ikke hadde det bra, skulle du gå til kirken.

Jeg likte å gå til kirken

Som en tenåring likte jeg faktisk å gå til kirken. Jeg elsket å ha denne følelsen av at jeg tilhørte noe. Sang og tilbedelsen vi gjorde sammen med de andre troende og lyttet til preken som på en måte ville få oss til å føle oss verre om oss selv, men gjorde at vi elsket Gud mer. Jeg har aldri blitt frivillig hjemme. Selv i dag savner jeg faktisk den tilknytningen, selv om jeg aldri ville komme tilbake dit igjen.

Men da tiden kom, da jeg fikk min egen familie, ble ting forandret. Jeg fikk to fantastiske barn med bare 13 måneder mellom og hadde Fibromyalgi (utmattelses sykdom) og det slet meg ut den perioden da de var små. Jeg elsket det å være en husmor og ta vare på familien min. Men noen perioder jeg ville være så sliten, tårer ville renne fra mine øyne, og det eneste jeg ville gjøre var å gå og legge meg for å sove. Men det var fortsatt forventet av meg at jeg gikk til kirken hver eneste torsdag kveld og søndag morgen og spille piano under sangtjenesten.

Fikk problemer fordi jeg ble hjemme fra møte

Torsdag kveldene hoppet jeg over ganske raskt. Da min sønn startet på skolen, ville jeg ikke dra ham til kirken, la han sove på gulvet og deretter vekke ham for å gå tilbake til sengs igjen og så neste morgen måtte han gå på skole. Siden jeg akkurat hadde flyttet dit, visste jeg ikke noen som kunne passe på ungene, men jeg prøvde heller ikke så veldig hard for å få en barnevakt siden jeg bare var for utslitt til å sitte på møtene i 2 timer. Det var bare tortur. Pastoren likte virkelig ikke at jeg ble hjemme. Han prøvde å presse meg til å komme. Men jeg nektet å gi inn.

På grunn av all stress, ble tilstanden min verre. Spesielt når jeg hadde denne en uke i måneden hvor jeg ikke ville sove mer enn noen få timer om natten. Etter en stund sluttet jeg å presse meg selv og ga inn i nederlaget og ble hjemme på disse søndagene, jeg følte meg for utmattet, og det var kjempe deilig å være hjemme alene uten barna. Pastoren og hans eldste sa ikke noe om det først, men problemet startet da plutselig min første dag av mensen havnet på en søndag. I den perioden fikk jeg virkelig dårlig kramper og ville føle meg så kvalm at jeg følte som jeg måtte kaste opp og smertestillende hjalp ikke mye. Så jeg ville bare legge meg ned med en flaske med varmt vann på magen og prøve å jobbe gjennom smerten.

De kalte ektemannen min inn på et møte uten meg og om meg

Etter noen uker ble Johan innkalt av pastoren for å snakke sammen med ham og den eldste etter et kirkemøte da jeg var hjemme. De spurte ham hvor jeg var og hvorfor jeg ikke deltok på kirkemøtet den dagen. Johan fortalte at jeg ble veldig syk på den første mensen dagen. De fortalte Johan at de hadde følget med på syklusen min, og det var ikke alltid da jeg ble hjemme.

Det fikk meg til å føle så forlegen og naken samtidig. Jeg kan ikke beskrive hvor ille det fikk meg til å føle. Det var bare så personlig. Du vil kanskje spørre meg hvorfor i verden ble vi? Jeg prøvde å akseptere at de var mennesker og gjorde feil som resten av oss. Vi måtte tilgi og adlyde Gud ved å gå til en Budskapsmenighet. Hvis vi ville velge å ikke gå til den menigheten lenger, måtte vi flytte til en annen del av Norge. Jeg likte det der vi bodde, og jeg likte ikke ideen på å flytte rundt bare for å finne den rette menigheten. Så for de neste 2 årene fortsatte vi å kjempe mot dem som prøvde å kontrollere oss, men fortsatt hadde en kirke å gå til.

Thank you for reading my post

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Leave a Reply

avatar
  Subscribe  
Notify of