Jeg beklager, jeg gjorde det også

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Dette er ikke første gang jeg har sagt dette. Men jeg beklager. Beklager for hvordan jeg behandlet alle da jeg var i Budskapet. Jeg satt på min høye hest og så ned til alle som ikke aksepterte Budskapet som sannhet. Jeg fordømte alle som ikke levde Budskapslivet etter de standarder som ble satt på meg, og jeg prøvde å leve ved. Jeg må ha såret mange mennesker på grunn av det. Jeg vet at jeg såret mine yngste søstrene. Og spesielt til dem, vil jeg si fra bunnen av mitt hjerte: Jeg beklager.

Å være det eldste barnet av 5 søsken har aldri vært lett. Jeg er 10 år eldre enn min yngste søster. Det ble forventet at jeg var et godt eksempel for dem alle og fikk ansvar for dem fra en svært ung alder. Hver gang jeg var i krangel med en av dem, ble jeg fortalt at jeg var eldre og burde vite bedre, uansett hvem som startet den.

Så senere da jeg ble en tenåring, følte jeg meg ansvarlig for deres oppførsel. Moren min ville legge press på meg og fortelle meg å snakke med dem når de ikke lyttet til henne. Hun klaget over måten de var kledd på, smuglet makeup i huset, farget håret og andre ting som var fra verden og ville dra dem til helvete. Og jeg ville prøve å snakke med dem. For å fortelle og vise dem at det var feil hva de gjorde. Det var alltid med de beste hensiktene, men jeg vet nå, at det har såret dem.

Hvorfor gjorde vi disse tingene som ville såre oss selv og andre?

For å forstå det trenger du å vite hvor motivasjonen kom fra. I blogg posten min “Religionsfrihet og dens dilemma” forteller jeg om frykten jeg levde i. Fra en meget ung alder hadde jeg mareritt og frykt for at jeg ikke var en god nok kristen. Frykt for at bortrykkelsen skulle komme, og jeg ville blitt etterlatt. Det ga bekymringer for meg og mine andre søsken. Jeg ville ikke at de skulle blitt latt igjen og måtte møte terroren.

Da jeg var 12 år, fikk min mor en opplevelse som de kalte for å bli fylt med Den Hellige Ånd. Mine foreldre fikk en stor krangel med pastoren på grunn av det siden pastoren og resten av menigheten ikke trodde på doktrinen om å være fylt av den Hellige Ånd på den måten. Vi forlot den kirken for en annen som trodde på denne doktrinen.

Å tro på Budskapet var ikke nok

De lærte oss at vi måtte bli fylt med Den Hellige Ånd for å være en del av Bruden (spesiell gruppe som vil gå inn i bortrykkelsen). Og at det var en spesiell opplevelse man trengte som ville forandre hvem du var, det ville ta bort de verdslige lengselene i deg, og ville være din billett inn i bortrykkelsen. Det gjorde min frykt og kamp enda verre. I de neste årene begynte den desperate kampen for å få den opplevelsen.

Jeg ville be, lese 5 prekener fra profeten på en dag, gråte og tryggle Gud om å fylle meg med den Hellige Ånd. I kirken ville jeg gå inn i bønnlinjen og la dem be for meg at Gud ville fylle meg med Hans Ånd. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. Det gjorde meg til denne deprimerte, fanatiske og religiøse personen. Trykket, frykten det tok meg nesten. Jeg tenkte mange ganger om å kaste meg foran toget fordi jeg aldri ville være god nok, og jeg ville heller ta mitt eget liv enn å gå gjennom trengselstiden. Det gjorde også at jeg dømte alle som ikke trodde det samme eller ikke levde Budskapslivet fullt ut av reglene fastsatt av vår pastor og reglene mine foreldre forventet meg å følge. Fordi hvis du ikke levde på den riktige måten, ville du gå til helvete.

Det er mennesker fra fortiden som fortsatt holder alle disse tingene, jeg gjorde i min desperasjon og frykt, mot meg. Men tiden forandret seg og jeg endret også. Jo eldre jeg ble, jo flere spørsmål begynte jeg å spørre. Jo mer jeg begynte å se hvordan folket oppførte seg mot hverandre og andre utenfor budskapet, jo mer jeg kjempet mot det. Jeg lærte leksen min på den harde måten, men det gjorde meg ikke til denne ydmyke, stille personen, men mer til en kriger som bekjempet systemet. Trinn for trinn lærte jeg å respektere og akseptere at ikke alle er enige med hverandre. Jeg lærte å elske naboen, uavhengig av hvilken religion, livsstil eller kultur. Jeg skammer meg over personen jeg var da, men er stolt av personen jeg er i dag.

Hvis du har spørsmål om noen av mine blogginnlegg eller trenger noen til å snakke med hvem som forstår, ikke nøl med å kontakte oss. Du kan skrive en kommentar eller sende oss en privat melding på vår facebook-side: The Trident.

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Leave a Reply

avatar
  Subscribe  
Notify of