Hvorfor blogger jeg?

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Fra reaksjonene jeg får fra folk, merker jeg at noen av leserne ikke forstår hvorfor jeg begynte å blogge og hvorfor nå. Denne måneden er det 6 år siden jeg tok det vanskeligste valget i mitt liv og forlot kulten og troen jeg vokste opp i. Du kan lese mer om hvordan jeg mistet og fant meg selv i det første blogginnlegget jeg skrev: “Fortapt og funnet”. Det var ødeleggende, skummelt og veldig vanskelig.

Å forlate noe sånn gjør at du går gjennom noen faser. Det første året brukte jeg på forskning og kjempet mot Budskapet. Flere og flere løgner kom til overflaten, og jeg var aktiv på Facebook-sider som avslørte Budskapet. Jeg prøvde å fortelle alle at de levde i denne løgnen og måtte komme ut. Det endte ikke så bra. Vennene jeg ikke mistet etter å ha forlatt kulten … Jeg mistet de da, og havnet i mange krangler. Men det var ikke et alternativ å holde stille. Så det første året var veldig frustrerende.

Frustrasjonen ble til sinne

Etter et år hadde denne frustrasjonen blitt til sinne. Så det neste året var jeg sint. Sint på foreldrene mine for hva de satte meg igjennom. Sint på de andre troende og såkalte venner som fordømte meg, prøvde å kontrollere livet mitt, ikke aksepterte meg for hvem jeg var og så videre. Jeg hadde mareritt, hvor jeg går og skriker inn i kirken og skrek til dem hva som var galt mens de bare prøvde å fortelle meg, jeg var en kvinne og måtte holde kjeft. Jeg ville våkne opp og ha denne følelsen i brystet mitt som om jeg hadde skriket i flere timer og bare følte meg så håpløs og hjelpeløs. Det var bare så mye sinne og frustrasjon bygget opp i meg, og det trengte å komme ut på en eller annen måte.

Ble deprimert

Det tredje året så ble det endelig slutt på sinnet, men nå ble jeg deprimert fordi jeg følte meg plutselig veldig gammel. Jeg følte at hele mitt liv hadde blitt bortkastet i regler og restriksjoner. Jeg hadde gått glipp av så mange ting, og det var ikke tid nok til å ta alt igjen. Jeg har ikke høyere utdanning enn grunnskole på grunn av det. Kunne ikke være en vanlig tenåring og ha kjærester utenfor kirken. Jeg har aldri lært hvordan jeg skal bruke sminke fordi vi ikke fikk lov til å bruke det. Fikk ikke klippet håret mitt (les om min første hårklipp i bloggposten min “Ingen lyn eller torden“). Måtte gå i lange skjørt eller kjoler og klær 2 størrelser for store fordi jeg ikke fikk lov til å vise kroppen min og listen fortsetter og fortsetter.

Til slutt tok jeg meg sammen og fortalte meg selv at det er på tide å slutte å syntes synd på meg selv. Jeg fortalte meg selv om og om igjen at jeg ikke er gammel, og at når tiden kommer der jeg faktisk blir veldig gammel at jeg vil se tilbake til meg selv i denne alderen og fortelle meg selv hvor gal jeg var å føle meg så gammel. Fra da begynte livet mitt å være dette store eventyret, klar til å bli utforsket. Forsiktig og et lite skritt om gangen flakser jeg mine vinger og flyr. Jeg er ikke sint lenger. Ikke frustrert lenger. Nå er det bare en del av historien min. Min bok med erfaringer.

Så hvorfor blogger jeg ikke?

1. Jeg blogger ikke fordi jeg er sint. Noen mennesker tror kanskje jeg gjør dette fordi jeg er sint på de som gjorde dette mot meg. Men jeg har kommet gjennom den fasen for lenge siden.

2. Jeg blogger ikke for å avsløre Budskapet eller diskutere deres doktriner. Jeg kan bruke noen eksempler for å forklare hvordan det fikk meg til å føle. Men denne bloggen handler om meg ikke om dem.

3. Jeg blogger ikke for de som fortsatt er i Budskapet med dette inderlige behovet for å dra deg ut. Selv om jeg ønsker det for deg å komme ut og finne frihet som jeg gjorde, vet jeg at det ikke fungerer på den måten. Først må du være klar til å søke etter sannheten og deretter akseptere den sannheten uansett hva. Og jeg vet hvor skummelt det er. Den første reaksjonen er å forklare det hele bort eller for å få snu andre veien. Det er nok av nettsider der ute der du kan gjøre forskning og tenke på deg selv. Som ”Believe the Sign” og ”Seek the Truth”. Og nei, jeg er ikke enig i alt du finner der.

Hvorfor blogger jeg?

1. Jeg blogger fordi jeg vil øke bevisstheten. Dette er hovedgrunnen til at jeg blogger. I Norge og Europa generelt er det mye fokus på islam og om det spirituelle overgrepet og kult-livet noen mennesker lever inn i denne religionen. Som enhver religion har man også grener i islam. Fra hvor folk er frie og gjør sine egne valg til fanatisme. Men når jeg snakker med folk om hva jeg opplevde i en kristen kult, blir de overrasket. De vet ikke at dette faktisk skjer i vår “moderne” verden også. Og ut av kommentarer, e-post og personlige meldinger jeg får av leserne så får jeg bekreftet at de blir mer oppmerksomme på at vi har de samme problemene i kristendommen som i alle andre religioner.

2. Blogging har egentlig ikke vært i tankene mine i det hele tatt før. Min venn Muhammad fortalte meg at jeg var flink til å fortelle historien min og burde dele den med andre. Vi ville snakke i timevis om de ulike aspektene i våre liv. De forskjellige kulturer vi bodde i. Utfordringene vi møtte da vi vokste opp. Vi fant mange likheter som overrasket meg. Noen har sagt at jeg skal skrive en bok, men det høres så komplisert ut. En blogg var mer aktuell og Muhammad og jeg kom til den konklusjonen vi kunne starte en blogg sammen. Sultan fant ut senere og ønsket å bli med oss. Blogging er faktisk mye mer arbeid enn du tror. Så å være med tre forskjellige personer gjorde det lettere å dele oppgavene og finne tid til å skrive og spre bloggen vår på sosiale medier.

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Leave a Reply

avatar
  Subscribe  
Notify of