Oss og dem mentalitet: Vi var de utvalgte, alle andre var på vei til helveten

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Mens jeg vokste opp i kulten, og fra jeg var veldig liten, visste jeg at jeg var annerledes sammenlignet med alle de andre barna i nabolaget mitt. Jeg var kledd annerledes, vi var en av de få som ikke hadde en tv og vi lyttet ikke til radioen. Jeg hadde noen venner, men jeg følte meg alene. Jeg hørte ikke til og følte meg som den stygge anden. Jeg vet egentlig ikke hvorfor skjørt og kjoler ble sett på som skikkelig og bukser som menns klær som ikke passer for en dame, når jeg alltid måtte passe på hvordan jeg satt for ikke å vise undertøyet. Verste var når vinden blåste under. Jeg opplevde på skolen at gutter la seg ned på gulvet for å se under kjolen min. Sykling var en kamp for å holde skjørtet nede, for ikke å vise noe av knærne og å passe på at skjørtet ikke ble fanget mellom hjulet. Når jeg tenker på det nå, følte jeg meg aldri trygt.

Skoler var fra Satan. De prøver å hjernevaske våre barn og ta dem fra oss.

Noen foreldre hold ungene hjemme og underviste dem selv, slik at de ikke ville måtte utsette dem for verden. Å gå på skole var denne uendelige kampen mot systemet. Selv når jeg gikk på en kristen skole, var jeg mange ganger innom rektoren, presset av foreldrene mine til å klage på hva de lærte oss i bøkene. Noen skoleprosjekter og aktiviteter fikk jeg ikke lov til å delta i. Som når de hadde et musikkprosjekt med dans eller når vi skulle dra på skoleleir. Mens alle i klassen min ville bli bedre kjent med hverandre i slike aktiviteter, ville jeg være på utsiden siden jeg aldri fikk lov til å bli med dem.

Kjærester utenfor kulten var ikke tillatt. Jeg har aldri følt at jeg kunne være en vanlig tenåring. Det var vanskelig ikke å ha en kjæreste på skolen når alle mine venner hadde en. Det var vanskelig da jeg var forelsket og ikke fikk lov å vise det engang. I en alder av 14 år fikk jeg min første kjæreste. Det varte i 2 uker tror jeg. Jeg måtte gjemme forholdet. Det fikk meg til å føle meg så skitten og skyldig selv når vi aldri kysset (det var ikke tillatt å røre hverandre og ikke engang holde hendene). Og da foreldrene mine fant ut fordi noen på skolen hadde sagt noe til min tante og hun gikk til foreldrene mine, var det som om jeg hadde gjort det verste jeg kunne gjøre. Det var så mye drama, så mye smerte at det nesten ødela meg.

Å skille seg ut som dette gir deg denne følelsen at du ikke hører til. Jeg følte meg så isolert og så ensom. Det eneste stedet hvor jeg var glad og ikke følte meg helt alene var i kirken. Når du er sammen med de som tror, ​​kle og oppfører seg på samme måte som deg selv, det gir deg en identitet. Et sted du tilhører.

Det var kjekt å gå på ungdomsleirene arrangert av en Budskapsmenighet. Jeg trengte ikke å fortelle dem “Jeg beklager at jeg ikke har lov til å delta”. Men det matet også “oss og dem” mentaliteten.

Oss og dem mentaliteten blir sterkere når pastoren forkynner divisjon fra prekestolen.

Det var alltid oss ​​mot verden. Vi var de som hadde sannheten. Vi var den spesielle gruppen mennesker som ville gå inn i bortrykkelsen mens resten av verden ville forfølge de kristne som hadde blitt etterlatt og forvandle alt til et levende helvete.

De fikk oss til å se ned på resten av menneskeheten. Og vi mistet respekt for andre. Vi ville kommentere deres klær, slik de levde. Filmer de så på. Musikken de lyttet til. Folk som Elvis Presley og Michael Jackson var ambassadører for helvete. De ville trekke alle sine fans med dem.

Vi var konger og dronninger. Vi ville herske himmelen. De andre kristne som måtte gi sine liv til Kristus i trengselstiden, ville være våre tjenere. Resten av verden var dømt og ville gå til helvete. De var ikke verdt mye i våre øyne. Det gjorde ikke noe om du er en fin person. At du elsker og støtter de som er rundt deg. Hvis du ikke tror det samme som de gjør, er du fortapt. Og de kan i utgangspunktet gjøre det de vil, be om tilgivelse, og alt vil bli tilgitt, og de er en del av den spesielle gruppen igjen. Mye korrupsjon og seksuelt misbruk ble skjult. Folk som sto opp imot dem ble presset ut.

De ville forkynne mot myndighetene. De var våre fiender. De vil ta barna fra oss siden vi forsøkte å isolere dem fra deres verdslige innflytelse. Vi kunne ikke stole på politiet eller bankene. Vi ville bli kuttet helt fra pengene våre, slik at vi ikke kunne kjøpe eller selge uten dyrets merke. Alt ble vridd på for å gjøre oss redde for myndighetene og å være en del av den spesielle gruppen fikk oss til å føle oss trygge og spesielle.

“Oss og dem” mentalitet ser jeg overalt. Land, ekstremister, terrorister, mennesker står ansikt til ansikt klar med sine våpen. Når ett menneske begynner å føle seg bedre enn en annen, skaper det disse farlige situasjonene hvor til og med liv går tapt. Når terror slår til, føles det som om verden er gal. At menneskeheten er fortapt. Men det er aldri for sent å snu ting rundt.

Vi som mennesker trenger å stå sammen. Stående hånd i hånd uansett hvor vi kommer fra eller hvilken religion vi har. Begynn å se på hverandre som mennesker i stedet for å dele oss inn i forskjellige grupper og lære våre barn hvordan vi respekterer hverandre og hvordan vi skal leve fredelig side ved side av hverandre. Jeg håper og ber om at neste generasjonen ikke vil gjøre de samme feilene som vi gjorde. Verden er hvordan vi lager den til, og vi har mer makt enn vi er klare over.

Jeg tror at hvert menneske har en lengsel inni seg for å finne lykke og for å nyte livet. Og det er en av de tingene som forbinder oss alle sammen, og det skal ikke være behov for divisjon.

Hvis du likte dette blogg-innlegget liker du kanskje også:

Religionsfrihet og dens dilemma

Children should be free

7 tegn på spirituell overgrep

Åndelig overgrep: De følgte med på når jeg hadde mensen

Åndelig overgrep: Noe overgrep er ikke fysisk

Fortapt og funnet

Please follow and like us:
onpost_follow 12

Leave a Reply

avatar
  Subscribe  
Notify of